Jeg er veldig glad i spill der vi øver på å sortere ord/bilder etter kategorier/overbegrep. Dette er god språktrening, og mange barn lærer ord lettere når de får visuell støtte til å sortere ordene de lærer i kategorier. Det kan gjøre det lettere å huske ordene. Nå har jeg laget et nytt sorterings-spill som jeg kaller «Andespillet». Det er et spill hvor barna skal trekke bilder og sortere dem i kategorier/overbegrep. På den ene siden av de små kortene er det bilder av ulike dyr, klær, leker, kjøretøy, mat, frukt, grønnsaker osv., og på baksiden av bildene er det små gule ender. Barna trekker de små andekortene, sier ordene og finner den riktige kategoritavla. I tillegg til å øve på kategorier av ord, kan man også sortere etter bildene etter førstelyd i ord, og for eksempel øve på om ordene på bildene starter med /s/-lyd, /m/-lyd, /k/-lyd osv.
Slik spiller man andespillet med kategoribilder:
Hver spiller får en eller flere tavler med kategorier.
Alle bildene legges på bordet. Bakpå bildene har jeg limt bilder av små gule ender.
Spillerne trekker et andebilde annenhver gang, sier hva som er på bildet, og finner tavlen med kategorien som bildet passer til. Hvis man for eksempel trekker bilde av legoklosser, så sier man «Det er lego. Det er en leke», og plasserer bilde på kategoritavlen «leker».
Eller man trekker bilde av en sjiraff, og sier «Det er sjiraff. Det er et (vilt) dyr».
Slik spiller man andespillet for å øve på den første lyden i ord:
Andebildene legges på bordet. Hver spiller har en eller flere tavler. På hver tavle er det en bokstavlyd øverst som viser hvilke bilder som passer til tavlen.
Hver spiller trekker kort etter tur, sier ordet på bildet, og forsøker å finne ut hvilken lyd ordet starter på. Dersom du trekker et bilde av «katt» skal du finne tavla med /k/-lyd, siden første lyden i «katt» er /k/. Husk å øve på bokstavlyden og ikke navnet på bokstaven 😉
Bildene til andespillet er de samme bildene som jeg har brukt når jeg fester bildene bakpå badeender som fanges med håv.
For en stund siden tipset jeg om en språkaktivitet der jeg bruker badeender som jeg fester bilder under, og så skal barna fange endene med en akvariehåv. Det er en del som har etterspurt bilder til å feste under badeendene, så nå har jeg laget bilder til endene.
Slik gjør jeg det:
* Jeg klipper ut bildene og laminerer dem. Jeg har laget baksidekort med bilder av ender som kan limes bak bildene før de lamineres.
* Bildene fester jeg under endene, og jeg bruker tack-it for å feste dem.
* Så plasseres endene rundt omkring på et bord eller på gulvet. Og så fanger vi ender etter tur. Jeg har kjøpt en akvariehåv som er akkurat passe stor til å fange badeender. Den kjøpte jeg i en dyrebutikk, og den kostet kun 25 kr.
* Den som fanger en and kikker under anda og sier ordet på bildet.
Når jeg holdt på å lage andebildene fikk jeg også lyst til å lage et andespill hvor barna skal sortere bilder i kategorier. Det er jeg i gang med å lage, så det blir ferdig om en stund. Moro å lage nye spill 😉
Jeg har laget hus som brukes sammen med minimale par når barn stopper lyder. For å hjelpe barnet å bli bevisst på om lyden først i ordet er lang eller kort, for eksempel om det er en /s/-lyd eller /t/-lyd, så bruker jeg hus med bilder av gjenstander som er lange eller korte.
Slik gjør vi:
* Kort med bilder av ulike minimale par ligger på bordet.
* Man velger hvilke to hus man vil bruke. For eksempel husene med kort-lang banan, hus med kort-langt tog, kort-lang kniv… Så snakker vi om begrepene kort-lang, for å være sikker på at barnet forstår forskjellen på kort-lang.
* Barnet trekker et kort og sier ordet på bildet. Hvis ordet er /se/, kan den voksne spørre barnet om den første lyden er lang eller kort, og hvilket hus den passer i. Siden /s/ i ordet /se/ er en lang lyd, skal ordet /se/ plasseres i huset med lang banan. Hvis barnet trekker ordet /tur/, hvor den første lyden /t/ er kort, så skal den plasseres i huset med kort banan.
Jeg har laget ulike fargehus, med forskjellige ting som representerer kort og lang. Det kan være gøy å variere med hvilke hus man vil bruke 😉
Her kommer tips til minimale par som kan brukes med barn som stopper lange lyder.
Det er flere lyder som krever lang pust for at lyden skal høres riktig ut. Eksempler på lyder som trenger lang pust er /s/-lyd og /f/-lyd. Noen barn klarer ikke å uttale disse lydene med lang nok pust, og i stedet stopper de luftstrømmen, og erstatter lyden med en lyd som lages på samme sted i munnen. Lyden blir dermed kort i stedet for lang. Denne uttaleprosessen kalles STOPPING. Et eksempel på stopping kan være:
* Barnet uttaler /te/ i stedet for «se». Barnet skal egentlig si «se», men stopper i stedet luftstrømmen, slik at lyden blir kortere enn den skal. Og dermed blir også betydningen av ordet enn annen en barnet hadde tenkt, og barnet kan dermed streve med å uttrykke riktig ordbetydning. Og det kan være ganske så frustrerende å ikke gjøre seg forstått.
Her er flere eksempler på lyder barn «stopper»:
* sand – tann
* sopp – topp
* sau – tau
* sove – tove
* suppe – tuppe
* fe – te
* seng – teng
* sol – tol
* sitte -titte
* fin – tin
Når barn stopper de lange lydene kan det være nyttig å jobbe med minimale par. Minimale par er ordpar som skiller seg fra hverandre ved at kun en språklyd er ulik. Ved minimale par endrer ordets betydning når vi erstatter en lyd med en annen. Minimale par er en metode som kan hjelpe barnet å forstå hvordan de ulike språklydene endrer ords betydning. For eksempel ordene «fe» og «te». Du kan bruke bilder av disse to ordene, og be barnet peke på «fe» eller «te». Når barnet klarer dette kan dere for eksempel bytte, og barnet skal si hvilke ord du skal peke på. Minimale par er en fin måte å bevisstgjøre barnet på at det er viktig å ha med den rette språklyden, hvis ikke endres betydningen av ordet.
For en stund siden fikk jeg en mail med spørsmål om hvordan man kunne øve på F-lyd hos barn som strever med dette. Det gjorde at jeg fikk lyst til å dele noen tips om dette her, siden det kanskje er flere barnehager og skoler som opplever barn som strever med F-lyd.
F-lyden er en friksjonslyd, hvor overtennene settes mot underleppa. Tunga skal være i ro. Munnen får da en trang åpning mellom overtennene og underleppa. Det kommer en jevn og rolig lyd ut av munnen. Lyden er ikke stemt, og strupehodet i halsen skal derfor ikke vibrere. Du kan kjenne etter med to fingre på halsen at det ikke skjer. En f-lyd er en ustemt v-lyd.
V-lyden er også en friksjonslyd. Akkurat som ved F-lyd setter vi overtennene mot underleppa når vi sier V-lyd. Tunga skal være i ro. Lufta går sakte ut mellom den trange åpningen mellom overtennene og underleppa. Men i motsetning til F-lyden er V-lyden stemt, og det skal derfor vibrere i strupehodet på halsen når vi sier V-lyd.
Hva som er viktig å tenke på når vi sier friksjonslydene /v/ og /f/ er:
* ikke bite for hardt i underleppa
* ikke bite deg i hele underleppa, men sette overtennene midt oppå leppa.
* være avslappet i nakken og halsen
* kinnene skal ikke være blåst opp.
* passe på at leppene ikke står i bred stilling som til et smil.
Andre tips for å få til F-lyden:
* En munnmotorisk ferdighet som er viktig å kunne for å mestre /v/ og /f/ er leppelukke. Det vil si at barnet må klare å lukke leppene sammen. Dette kan for eksempel øves på ved å bruke en tungespatel som fås kjøpt på apotek. Spatelen plasseres mellom leppene, og det er viktig å sørge for at barnet ikke holder spatelen med tennene, men med leppene. Da får barnet øvd på styrke til å lukke leppene tilstrekkelig sammen, og den muskelen barnet bruker når det holder spatelen med leppene er viktig for å produsere lydene /f/ og /v/. Barn som har åpen munn i hvilestilling vil oftest streve med uttale. Det er vanskelig å snakke med åpen munn, så barnet må mestre å lukke munnen for å produsere mange av språklydene.
* En øvelse kan være å bruke cheerios (frokostblanding) for å styrke det sensoriske ved uttale av /f/-lyden. Det vil si at barnet skal føle hvor i munnen lyden lages. Her kan man legge en cheerios på barnets leppe (husk å fukte leppa først). Så skal barnet «skrape av» cheeriosen med tennene. Når barnet klarer det kan h*n prøve å gjøre samme bevegelse uten cheerios. Mens barnet gjør det sier den voksne «frys», og barnet stopper i stillingen og forsøker å si en /f/-lyd, eller et ord som starter med /f/ mens barnet holder tennene på leppa. Da får barnet øvet på plassering av munn, tenner og leppe ved uttale av lyden. Man bør passe på at barnet har bevegelsen på plass før det øves på å sette på lyd. Men en forutsetning for denne øvelsen er at barnet mestrer leppelukke.
Her kommer tips til en morsom aktivitet der man fanger små badeender med håv, og under badeendene er det festet små bilder av ord vi øver på.
Jeg kom nylig over disse små badeendene i butikken «Normal». De hadde små nett med gule ender, og nett med ender i fargene blå, rosa, oransje og grønn.
Undersiden av endene er ganske brede, så der er det fin plass til å feste små bilder av ord man øver på. Bildene kan festes på undersiden av endene ved å bruke tack-it, eller borrelås.
I en dyrebutikk fant jeg en passende liten håv, en akvarie-håv som kun kostet 25 kr.
Så da er det bare å velge seg ut hvilken and man vil håve inn, og i spenning finne ut hvilket bilde som skjuler seg under den valgte anda 😉
Man kan bruke endene på ulike måter:
* For eksempel kan man ha bilder av ord knyttet til ulike kategorier man øver på, som klær, mat, dyr, leker osv.
* Elle bilder av ord til ulike uttalelyder barnet øver på.
* Man kan også feste bilder av rimord, og så skal man fange to ender hver og se om ordene på bildene rimer.
* Eller man kan feste bokstaver på undersiden, og hvis du får for eksempel bokstaven /s/ så skal du komme på ord som starter på s-lyd (sol, suppe, sopp osv).
Jeg tenkte å smelle i gang året med et nytt Pang-spill. Til denne versjonen av Pang-spillet har jeg laget fargepinner med farger øverst på «pinnene», og bildet av ordene nederst. Denne versjonen er enklere å lage til. Man trenger kun skrive ut fargepinnene, laminere dem og klippe ut, så blir de stive og kan stå i en kopp.
Slik spiller man Pang-spillet:
* Alle fargepinnene man vil spille med puttes i en kopp med bildene nederst, slik at ingen kan se hvilke bilder som er på «pinnene».
* Så putter man noen «Pang»-bilder oppi koppen.
* Deltakerne trekker fargepinner etter tur. Den som trekker en «pinne» skal si ordet som er på bildet.
* Flere barn kan være med å spille, og det er gøy å samle flere og flere pinner… helt til det sier «PANG!». Oppi koppen er det gjemt noen fargepinner med «PANG», og hvis du får «PANG»-bildet, ja, da mister du alle «pinnene»/bildene du har samlet.
Det er skikkelig nervepirrende å trekke en «pinne», for du vet aldri når «PANG!» kommer 😉
Bingospill er en morsom språkaktivitet jeg har brukt mye med barn. De fleste barn opplever språk- og uttaletreningen mer motiverende når vi har med noen morsomme spill. Jeg tenkte å dele tips om terningbingo. Jeg har tidligere laget bingospill til uttaletrening med 36 bilder per spill. Nå har jeg laget noen spill med færre bilder, kun 18 bilder per spill. Noen barn klarer fint mange bilder, mens andre trenger færre bilder per spill for å holde konsentrasjonen. De fleste ordene er laget med konsonant-vokal i starten av ordet.
Slik spiller man:
Man kan ha ett brett hver, eller ett brett sammen på deling.
Man kan bruke tusj og sette kryss på de bildene man får, eller bruke brikker å sette på bildene. Jeg har laget sirkler i ulike farger som settes på bildet man sier. Hvis man setter på brikker har hver spiller sin egen farge. Hvis man bruker tusj og setter kryss, så kan hver spiller ha sin farge på tusjen.
Vi kaster terning annenhver gang. Hvis du for eksempel får 6 på terningen skal du velge ett av ordene i kolonnen med terningen 6, si ordet du velger, og sette på en brikke (eller bruke tusj).
Hvis du kaster terning og alle bildene i raden du får er tatt, så går turen til neste spiller.
Den som først får fylt en rad med sine brikker har vunnet.
Jeg har laget tavler for å beskrive ulike fonologiske prosesser hos barn med uttalevansker. Inspirasjon til å lage tavlene fikk jeg på «Adventures in Speech Pathology». Så har jeg laget mine egne versjoner, og tilpasset det til norske barns uttalemønstre.
Små barn som lærer å snakke starter med få og enkle lyder, og etter hvert som de utvikler seg, lærer de reglene for hvordan de skal si lydene i ord. Når små barn lærer seg språklydene i ord er det vanlig at de uttaler ord feil og forenkler ordene, det er en del av den naturlige utviklingen på vei mot voksenspråket. Barn kan f.eks. bytte om lyder i ord, erstatte lyder, utelate lyder, eller forenkle lydene i ord. Dette kalles fonologiske prosesser, og er den del av den typiske prosessen med å tilegne seg språklydene. Det er vanlig at de fonologiske prosessene avtar naturlig, og at barnet uttaler språklydene korrekt i løpet av førskolealder, eller tidlig skolealder. Men for noen barn varer de fonologiske prosessene lengre enn det som er vanlig, og de kan streve med å lære seg, og å organisere språklydene. Noen prosesser barn bruker kan også være unormale, og det kan være behov for hjelp fra en logoped.
Logopeder bruker ulike begreper for å beskrive de fonologiske prosessene. Når barn strever med å uttale ord, så er det ofte viktig at vi som jobber med barnet samarbeider med foreldrene og barnehage/skole om det barnet trener på. Det er ikke alltid så lett for foreldre å forstå hva fonologiske prosesser er. Jeg har derfor laget tavler (handouts) som beskriver ulike fonologiske prosesser. Tanken er at disse kan brukes for å gi nyttig informasjon til foreldre, barnehagelærere og lærere. Tavlene beskriver fonologiske prosesser, hvilken alder det er forventet at de skal avta, og med eksempler på ord som barn kan streve med.
Når det kan være nyttig å bruke tavlene:
I møte med foreldre der det er behov for å forklare barnets utfordringer på en enkel måte. Foreldre kan ha nytte av å ha med tavler hjem, slik at de kan minnes på hva dere snakket om på møtet.
I møte med pedagoger som jobber med barn med uttalevansker, der det er nyttig med forklaringer og eksempler på hvilke utfordringer barnet har med de ulike fonologiske prosessene.
I en samarbeidsprosess med foreldre og pedagoger kan det være nyttig å bruke tavlene, både i startfasen og underveis for å se på barnets utvikling.
Foreldre kan ha mange tanker knyttet til om barnet utvikler seg normalt, og om uttalevanskene bør gi grunn til bekymring eller ikke. På tavlene har jeg skrevet alder for når det er vanlig at prosessene opphører (se litteraturliste). Så kan man diskutere dette med foreldre. Det er samtidig viktig å være klar over at alder for opphør av de ulike prosessene ikke har noen klar ‘cut-off’, og at barn utvikler tale i ulikt tempo. Men det vil være et utgangspunkt for å diskutere alder og utvikling.
Lykke til!
Språktrening er gøy 😉
Litteraturliste:
Bernthal J.E., Bankson, N.W. & Flipsen, P. (2017). Articulation and phonological disorders. Speech sound disorders in children.
Clausen, M. (2017). En kvantitaiv studie av logopeders praksis.
Dodd, B. (2010). Differential Diagnosis and Treatment of Children with Speech Disorder.
Johnsgaard, Y. M. & Lier, A. B. (2017). En undersøkelse av Dodds klassifisering av språklydvansker hos norske barn.
Rønning, A., R. (2017). Når språklydsystemet blir en utfordring.
Slethei, K., Bollingmo, M. & Husby, O. (2017). Fonetikk for logopeder og audiopedagoger.
Jeg har tidligere skrevet om når de ulike språklydene kan forventes å være på plass hos barn, og tenkte jeg skulle nevne det igjen, siden det hender jeg får henvendelser fra foreldre som lurer på dette. For litt siden fikk jeg mail fra ei mor som var bekymret for datteren som ikke mestret ord med lydene /k/ og /g/, og som blandet lydene/ k – t/ og /g – d/, og moren lurte på om hun burde bekymre seg for det, og hva hun evt. kunne gjøre for å hjelpe datteren med å mestre uttale av lydene /k/ og /g./ Jeg skal derfor komme med noen tips her til bruk av minimale par for å øve på disse lydene. Men først litt repetisjon av språklydene 😉
Det er normalvariasjoner med tanke på når ulike språklige milepæler nås. Men rekkefølgen på utvikling av lydene er stort sett den samme.
Grense for språklydstilegnelse (Preus, 1982):
3 år: vokalene + m – b – p – h
4 år: n – t – d – j – f – v – l
5 år: k – g – ng
6 år: r
7 år: s (etter tannfelling)
8 år kj – skj -lydene
De fleste språklydene tilegnes før barnet er 6 år, men manglende fortenner kan gjøre at /s/ henger igjen som en lespe /s/. /Skj/ og /kj/ -lydene kan være vanskelig å skille, og /r/ -lyden kan henge igjen.
Alle små barn uttaler ord feil, og forenkler mønstre i språket. Det er en del av den normale utviklingen på veien mot å mestre taleferdighetene. Når barn er små kan de for eksempel forenkle uttalen ved å gjenta stavelser (bamse blir «baba»), utelate siste lyd i ord (stol blir «sto»), forenkle ord med konsonantklustere (bråke blir «båke»), redusere stavelser (elefant blir «fant»), eller bytte om lyder i ordet (visp blir «vips»). Dette er vanlig før barnet er ca 2.5 år.
Når barnet blir litt eldre er det vanlig at barnet forenkler uttalen ved å erstatte enkelte konsonantlyder, for eksempel ved at bakre lyder flyttes lengre frem i munnen, det vi kaller fronting eller dentalisering. Fronting av ord kan for eksempel være at barnet sier «tate» i stedet for kake, eller «topp» i stedet for kopp. Barnet kan også uttale ord ved at fremre lyder lagres lengre bak i munnen, og dette kalles backing eller velarisering. Eksempel på backing av et ord kan være at barnet sier «kåg» i stedet for tog.
«Det er et kåg»
Etter hvert som barnet mestrer mer og mer av talespråket reduseres forenklingene av uttalen. Siden det er normalvariasjoner knyttet til barns språklydsutikling, så er det ikke noe klart svar på når et feilmønster kan betegnes som en vanske. Men hvis barnet fortsatt bruker mange forenklinger ved 4-5 årsalderen kan det være en indikasjon på underliggende språkvansker. Men om det er indikasjon på en vanske eller ikke kommer blant annet an på type feil barnet gjør, og antall feil. Hvis man er i tvil om et barn er forsinket i sin utvikling, eller om det kan være tegn på en språklydsvanske, så er det best å kontakte en logoped, siden logopeden har kjennskap til hva som er typisk språklydsutvikling, og kan vurdere om barnets uttalemønstre kan indikere en forsinket utvikling eller en vanske.
Å erstatte bakre lyder med fremre lyder er en vanlig måte å forenkle uttalen på. Hvis du er forelder til et barn, eller jobber med et barn som strever med velare og dentale lyder, dvs. bakre lyder som /k/ og /g/, og fremre lyder som /t/ og /d/, så vil jeg tipse om en metode som heter «Minimale par». Dette er en metode jeg har benyttet mye med barn som strever med uttale av språklyder.
Minimale par er ordpar som er like med unntak av ett av fonemene (lydene) i ordene. For eksempel er ordene «Tone» og «kone» like, med unntak av førstelyden. Det samme gjelder ordene «topp» og «kopp». Den første lyden i ordene har stor betydning for meningsinnholdet. Om du bruker /t/ i stedet for /k/ først i ordet får du helt forskjellig betydning av ordet. Slike minimale ordpar kan derfor være nyttige å bruke for å trene på uttale av for eksempel /k/ og /g/, som er lyder en del barn strever med. Hvis barnet for eksempel skal be om å få bildet av «kopp», så er det nødvendig å si k-lyden først i ordet. Hvis barnet heller bruker /t/ -lyd blir ordet «topp» i stedet for «kopp». Det kan dermed være fin bevisstgjøring på å uttale ordet med riktig lyd først. Minimale par kan brukes med andre lydforenklinger enn k-t og g-d. Men her kommer noen flere eksempler på ord som kan brukes for å øve på minimale par med /k/ og /g/ 🙂
topp – kopp
tall – kald
tappe – kappe
Tone – kone
tam – kam
tube – kube
Tim – Kim
tå – gå
takk – gakk
datt – katt
duer – kuer
dal – gal
do – god
tull – gull
Her kommer noen tips til hvordan du kan bruke kort med minimale par:
1.»Hopp i havet»: Her legges kortene på bordet, og hver spiller har 3-4 kort på hånda. Så spør man den andre om den har det kortet du trenger for å få et par (to like). For eksempel kan barnet spørre deg «Har du kopp?» Hvis barnet sier «kopp» riktig og du har den sier du «Ja, jeg har kopp», og barnet får kortet. Hvis du ikke har bilde av «kopp» sier du «Nei, jeg har ikke kopp. Hopp i havet». Og barnet trekker et kort fra bunken på bordet. MEN hva hvis barnet spør etter «kopp» men i stedet sier «Har du topp?». Da kan du spørre barnet «Mener du topp eller kopp», mens du viser tydelig hvordan ordene sies.
2. En liknende versjon er «Hemmelig vegg». Da har dere et skille mellom dere når dere spiller. For eksempel en perm, eske eller lignende. Du og barnet får tre kort hvert. Resten av kortene ligger i en bunke. Så skal barnet spørre «Har du kam?». Hvis du har bildet får barnet det. Hvis ikke sier du «Nei, jeg har ikke kam. Hemmelig kort» og barnet får et nytt kort fra bunken. Så spør dere annenhver gang.
3. Dere kan ha ordpar liggende på bordet, og be hverandre peke på det riktige kortet. For eksempel kan du si til barnet «pek på kube», og se om barnet peker på kube eller tube. Så er det barnets tur til å si hvilket kort du skal peke på.
Språkhjerte 