Jeg har laget hus som brukes sammen med minimale par når barn stopper lyder. For å hjelpe barnet å bli bevisst på om lyden først i ordet er lang eller kort, for eksempel om det er en /s/-lyd eller /t/-lyd, så bruker jeg hus med bilder av gjenstander som er lange eller korte.
Slik gjør vi:
* Kort med bilder av ulike minimale par ligger på bordet.
* Man velger hvilke to hus man vil bruke. For eksempel husene med kort-lang banan, hus med kort-langt tog, kort-lang kniv… Så snakker vi om begrepene kort-lang, for å være sikker på at barnet forstår forskjellen på kort-lang.
* Barnet trekker et kort og sier ordet på bildet. Hvis ordet er /se/, kan den voksne spørre barnet om den første lyden er lang eller kort, og hvilket hus den passer i. Siden /s/ i ordet /se/ er en lang lyd, skal ordet /se/ plasseres i huset med lang banan. Hvis barnet trekker ordet /tur/, hvor den første lyden /t/ er kort, så skal den plasseres i huset med kort banan.
Jeg har laget ulike fargehus, med forskjellige ting som representerer kort og lang. Det kan være gøy å variere med hvilke hus man vil bruke 😉
Her kommer tips til minimale par som kan brukes med barn som stopper lange lyder.
Det er flere lyder som krever lang pust for at lyden skal høres riktig ut. Eksempler på lyder som trenger lang pust er /s/-lyd og /f/-lyd. Noen barn klarer ikke å uttale disse lydene med lang nok pust, og i stedet stopper de luftstrømmen, og erstatter lyden med en lyd som lages på samme sted i munnen. Lyden blir dermed kort i stedet for lang. Denne uttaleprosessen kalles STOPPING. Et eksempel på stopping kan være:
* Barnet uttaler /te/ i stedet for «se». Barnet skal egentlig si «se», men stopper i stedet luftstrømmen, slik at lyden blir kortere enn den skal. Og dermed blir også betydningen av ordet enn annen en barnet hadde tenkt, og barnet kan dermed streve med å uttrykke riktig ordbetydning. Og det kan være ganske så frustrerende å ikke gjøre seg forstått.
Her er flere eksempler på lyder barn «stopper»:
* sand – tann
* sopp – topp
* sau – tau
* sove – tove
* suppe – tuppe
* fe – te
* seng – teng
* sol – tol
* sitte -titte
* fin – tin
Når barn stopper de lange lydene kan det være nyttig å jobbe med minimale par. Minimale par er ordpar som skiller seg fra hverandre ved at kun en språklyd er ulik. Ved minimale par endrer ordets betydning når vi erstatter en lyd med en annen. Minimale par er en metode som kan hjelpe barnet å forstå hvordan de ulike språklydene endrer ords betydning. For eksempel ordene «fe» og «te». Du kan bruke bilder av disse to ordene, og be barnet peke på «fe» eller «te». Når barnet klarer dette kan dere for eksempel bytte, og barnet skal si hvilke ord du skal peke på. Minimale par er en fin måte å bevisstgjøre barnet på at det er viktig å ha med den rette språklyden, hvis ikke endres betydningen av ordet.
Jeg har tidligere laget minimale par med dentale og velare lyder, for barn som trenger å øve på riktig uttale av /k/-lyd og /g/-lyd. Nå har jeg laget noen nye minimale par for barn som trenger å øve på å skille mellom stemte og ustemte lyder.
Først litt om stemte og ustemte lyder:
Talelyder kan klassifiseres som enten stemte eller ustemte. Ved stemte lyder så vibrerer stemmebåndene, og ved ustemte lyder vibrerer de ikke. Man kan sjekke det ved å legge fingertuppene på halsen ved adamseplet og kjenne om det vibrerer. Du kan også holde for ørene mens du sier den stemte lyden, da kjenner man det enda tydeligere. Da kan man kjenne at det «durer» i både halsen og hodet. Du kan for eksempel si /v/-lyd og kjenne etter.
Noen barn strever med å bruke stemte og ustemte lyder riktig. Det kan være at barnet sier lyder i ord uten at stemmebåndene vibrerer, selv om de skulle hatt stemme på lydene. Barnet erstatter da de stemte lydene med ustemte lyder, og betydningen i ordene barna uttaler kan da bli feil. For eksempel kan det være at barnet ønsker å si «ball», men i stedet uttaler ordet som /pall/. Eller at barnet mener å si «do», men i stedet sier /to/. Barnet kan si «Jeg må på to» i stedet for «Jeg må på do«.
Noen barn kan også bruke stemte lyder, slik at stemmebåndene vibrerer, mens de egentlig ikke skal det, fordi det endrer lyden i ordene, og ofte blir meningen i ordet endret. For eksempel sier barnet ordet /bakke/ i stedet for «pakke», og barnet kan si «Jeg har fått bakke» i stedet for «Jeg har fått pakke».
Minimale par:
Barn som strever med å uttale ord og språklyder, kan ha fonologiske vansker, det vil si at de strever med å tilegne seg lydsystemet i språket, slik at de ikke klarer å bruke lydene riktig i ord, og det kan gjøre at de uttrykker meningen i ord feil, for eksempel når de mener å si «pakke», men i stedet sier «bakke».
Når barnet strever med dette, kan det ha behov for hjelp til å oppdage hvordan språklyder er organisert, og bli bevisst på hvordan ulike språklyder kan endre meningen i ord. En metode som brukes for å hjelpe barn med dette er minimale par. Minimale par er ordpar som skiller seg fra hverandre ved at kun ett fonem er forskjellig, for eksempel pakke-bakke. Første lyden endrer betydningen i ordet når vi erstatter /b/ med /b/.
Målet med å bruke minimale par er at barnet skal oppfatte og forstå forskjellene mellom lydene, og hvordan forskjellene mellom lydene kan endre meningen i ord. For eksempel at ordet endrer betydning hvis vi sier den stemte lyden /b/ i «bil», enn hvis vi sier den ustemte lyden /p/ i ordet «pil». Den første lyden er viktig for at meningen av det vi ønsker å si skal bli riktig. Å bevisstgjøre barnet på dette er målet med minimale par. Hvis vi bytter ut /b/ med /p/ først i ordet blir det /pil / i stedet for /bil/.
Minimale par kan brukes på ulike måter, her er det bare å bruke fantasien 😉
Språkhjerte 